Sitte i ro

Vi er stort sett veldig flinke til å aktivisere hundene våre. Vi trener med dem, feks. hverdagslydighet, triks, spor og søk, og vi leker med dem. Vi glemmer noen ganger at hundene også skal lære å være i ro og å slappe av.

Nå er Birk en hoppende glad og ivrig unghund på snart 10 mnd. Han elsker å være ute i skogen og snuse og drar i veg i båndet. Det er jo ikke noe rart, for en cocker er en apporterende jakthund. Han får derfor bære leker og annet så mye som han vil, og jeg har aldri vært sinna på han når han har funnet noe å bære på. Selv om det har vært «ulovlige» ting. Hadde jeg vært det, kunne jeg ha ødelagt appoteringen hans, noe som for meg er helt utenkelig. Jeg vil bruke apporteringen hans i sportrening, når vi trener søk og kanskje hvis Birk skal være med David på jakt.

Hver tur jeg er ute med Birk og Pia, trener vi derfor på å sitte i ro og å slappe av. Gjerne et par – tre ganger. Målet er at Birk skal komme litt ned i stress og uro, før vi går videre. Belønningen for å sitte i ro, er at vi går videre på turen vår. Jeg holder han litt i selen et minutts tid, for han spreller litt og er urolig, men så slapper han fort av. Jeg stryker han gjerne litt på brystet og prater lavt til han.

Jeg synes at han er blitt kjempeflink nå. Han piper ikke eller bjeffer, han er helt stille. Noe som jeg synes er veldig fint, for med Fant var det jo helt annerledes. Han peip og «skreik» hele tida og klarte ikke å sitte i ro bittelitte grann, før han var borti 3,5 års alder. Så var jo Fanterampen en liten gutt som hadde sitt å jobbe med også, da ❤

Her sitter vi og nyter utsikten på tur og trener på å sitte i ro.

Pia har aldri vært urolig når vi har tatt en liten rast, men så har jo hun andre egenskaper (gjeterhund) en Birk.

Det er godt for meg også å ta et par – tre pauser, det er litt terapi egentlig. Jeg savner Ebbie masse og jobber meg gjennom sorgen. Det betyr at vi går turer på de stedene som hun har gått sammen med oss, og da kommer også tankene krypene. Når vi raster og slapper av, nyter jeg utsikten og lar tankene vandre. Det blir gode stunder for meg, også.

Sporhunden Birk.

Jeg har gledet meg til å starte sportrening med Birk. Jeg har sett at han har ei nese for å spore, men visste ikke hvordan han ville gå på sporene etter meg. Det er forskjell på å snuse langs veien og i skogen etter dyr, og det å skulle gå etter et bestemt spor. Som jeg bestemmer hva skal være.

Jeg hadde lyst til å filme sporet, men fant ut at det nok ikke var så lurt. Birk har en utrolig fart ute på tur, og jeg ville kanskje bli nødt til å holde han igjen. I tillegg ville jeg prøve å legge ut et par leiker i sporet og se om han snuste på dem og om han ville leike med dem. Mitt ønske var at Birk skulle få en skjempestart på sporet, og føle at det var innmari morsomt å gå spor.

Jeg la et langt første spor, noe som jeg aldri gjør når jeg holder sporkurs. Nå kjenner jeg jo Birk og det var derfor jeg gjorde det. Det ble et spor med 2 vinkler, 2 leker i, kylling i sporslutt og 2 kyllingbiter med 10 meters avstand på de to «rette» strekkene.

Jeg er ikke tilhenger av godbitspor, og starter aldri med det. Jeg ønsker at hunden skal prøve å løse oppgava først (snuse etter sporet til eieren sin) og ikke bare å snuse seg frem etter godbiter. Grunnen til at jeg la to godbiter på hver strekke, var at jeg tenkte at jeg måtte få farten/konsentrasjonen hans ned litt og at han ikke skulle dure i veg i full fart.

Jeg la et spor til Pia også. Sporene fikk ligge en halvtimes tid og den tida brukte vi på å gå tur ned til Tunhovdfjorden.

Alt klart til sportrening. Line, klyper, leker og kyllingbiter.

Pia gikk sitt spor først, mens Birk måtte vente i bilen. Pia var litt rusten, men hun kom fint frem til sporlslutt. Jeg måtte holde henne litt igjen når hun var litt for langt ute fra sporet, men hun kom seg fint inn igjen. Pia går sakte og rolig og det er aldri noe problem å henge på henne.

Så var det Birk sin tur. Han gikk omtrent spor fra bilen, han. Snuste som bare det etter der jeg hadde gått og kom seg inn på sporstart nesten helt av seg selv. Jeg holdt han litt igjen da han var på vei bort fra sporstart, han snudde og snuste seg fint frem til første klype. Han gikk i full fres, men snudde brått da han kom til en godbit. Det ble akkurat slik som jeg hadde tenkt. Jeg venta litt for å se om han skjønte at han skulle fortsette og det gjorde han. Han fant den første leika og så leika vi litt med den. Deretter kom den første vinkelen. Jeg måtte holde han igjen og snu meg i riktig retning, og jammen meg greide han å gå vinkelen selv. Han fant de to andre kyllingbitene og den andre leika like lett og så kom han helt uten hjelp til sporslutt.

Det ble en kjempefin start på sportreningen. Jeg regner ikke med at alt kommer til å gå like greit fremover, for det gjør det vanligvis ikke. Men at Birk syntes at det var morsomt, var det ingen tvil om.

Da vi var ferdige med sporet og vi skulle gå tilbake til bilen, tok han opp ferten etter Pia sitt spor. Jeg lot han få gå der det hadde ligget, han surra litt innimellom men fant frem til sporslutt og der hennes belønning hadde ligget. Da vanket det litt mere kylling, for det hadde jeg tatt med meg og lagt i treningsvesten min.

Jeg analyserer alltid treningen i ettertid, og planlegger hvordan vi skal gå det neste sporet. Med Birk blir det å få han til å gå mere nøye, ikke å ha så store utslag (noe jeg styrer med lina) og å få ned tempoet. Da vil han også gå mere nøye i sporet. Jeg skal legge et likt spor som det første, for det vet vet jeg at han nesten helt sikkert vil lykkes med, Jeg legger nok et par kyllingbiter på de to strekkene nå også, for da roer han seg ned. Det å stoppe å spise godbitene, stoppet ikke fremdriften hans i sporet. Hvis det hadde gjort det, ville jeg ikke lagt dem ut.

Det ble ingen bilder av sporgutten Birk denne gangen. Det viktigste var jo å få sett hvordan han ville ta øvelsen og å kunne veilede han underveis. Nå gleder jeg meg til vi skal gå det andre sporet i livet til Birk ❤

Birk er glad i å leike og vi gjør det hver eneste dag når han er sammen med oss. Det er fint å kunne bruke leik som belønning, i tillegg til godbiter og kos/ros.