Desensitivisering og motbetinging.

Dette er to metoder som jeg jobber etter, med Birk nå. Hjemme på Jar «deler» vi gjerde med to blandingshunder. De er søsken og er en blanding av cocker spaniel og puddel. Det har alltid vært hunder hos naboen. For noen år siden var det fire engelske settere der, inntil nylig var det en cocker, en setter og en jæmthund som holdt til der og nå altså disse to blandingene.

Birk koser seg på Solbu ❤

Naboehundene bjeffer noen ganger når det går noen forbi på veien og da setter Birk også i. Ellers kommer nabohundene gjerne til gjerde og bjeffer på Pia og Birk, når de hører at de er ute. Da «svarer» selvsagt Pia og Birk. Noen ganger setter Birk i gang bjeffingen, også. Det er altså helt normal atferd og det er ingen av disse fire hundene som er sinna eller som vil «ta» de andre hundene.

For noen år siden satte vi derfor opp noe som skulle ta bort litt av innsynet til naboen. Ja, jeg vet at det ikke er noe fint, men det hjelper litt i hvert fall 😉

Jeg forbereder meg alltid til trening, det er viktig. I dette tilfelle med godbiter og et bånd som jeg kan holde i. Deretter venter jeg bare på at situasjonen skal oppstå. Når jeg vet at jeg har forberedt meg og at jeg har laget en plan for treningen, er jeg også mere rolig og fokusert. Det merker Birk. Jeg får ro over treningen, som jeg viderefører til Birk. Det jeg i korte trekk gjør, er dette:

Desensitivisering: det betyr at jeg skal venne Birk til at denne bjeffingen trenger han ikke å reagere på. Jeg starter med å trene han på så lang avstand at han ikke føler at han må bort til gjerde for å bjeffe tilbake på dem. Jeg har bånd på, for at han ikke skal stikke av fra meg. Jeg har altså kontroll på Birk. Hvis jeg ikke har kontroll, springer Birk avgårde og jeg i full fart etter for å ta han bort fra gjerdet. Det blir enda mere uro i situasjonen, Birk går høyere opp i stress og vi har et veldig dårlig utgangspunkt for trening. Det er viktig at jeg har en ro i meg, som jeg kan gi videre til Birk. Det har jeg når jeg har kontroll på situasjonen.

Det andre er motbetinging. Det betyr at jeg endrer følelsen Birk får, når de andre hundene bjeffer. Bjeffingen skal bli snudd til noe positivt, det skjer noe godt når hundene bjeffer og det skal gi Birk en god følelse i kroppen. Jeg vil altså snu forventingen til bjeffingen. Fra at han må springe og bjeffe tilbake, til at han vender fokuset mot meg og kos/ros/lek/godbiter.

Her får Birk et godbitsøk mens de andre hundene bjeffer på andre siden av gjerdet. Båndet er på, men Birk jobber av egen fri vilje og velger å søke etter godbiter istedet for å bjeffe. Vi har trent på lengre avstand før, dette er på dag tre av treningen, og vi har kommet nærmere de andre hundene som er på andre siden av gjerde. Det er slik desensitiviseringen gir seg utslag.

Her hører Birk at de andre hundene bjeffer og han kommer til meg for å få leike litt med yndlingsleika si. Han begynner å forbinde bjeffingen med at det skjer noe spennende og morsomt sammen med meg. Da jobber vi med motbetinging.

Denne treningen jobber jeg med ellers på turene våre, også. Vi reiste til kirkegården på Haslum en dag, for der er det båndtvang hele året. Det er også veldig lett å få til god avstand til det som trigger Birk og bjeffingen hans. God nok avstand, er et nøkkelord i denne treningen.

Jeg gikk en tur med Piamin først, slik at jeg kunne fokusere på Birk etterpå. For å ha kontroll ved passeringer, sitter Birk foran meg på god avstand fra «triggerne» og på den avstanden hvor han greier å spise godbiter. Det er et viktig parameter. Det er også viktig at jeg vet at Birk virkelig vil ha de godbitene som jeg tilbyr han og at han ikke er mett.

Greier Birk å spise godbiter som han er glad i, vet jeg at stresset hans ikke er altfor høyt. En hund som er veldig stressa og urolig, greier nemlig ikke å spise godbiter i situasjonen. Han får også se på det som trigger han, slik at han har kontroll på det som han er utrygg på. Det er viktig. Det er flere måter å trene på, men dette er den måten som fungerer for oss.

Jeg har fullt fokus på Birk når vi trener på dette. Jeg bryr meg ingenting om de som passerer oss og på at jeg roser og prater høyt til Birk. I tillegg belønner jeg alltid all kontakt som han frivillig tar med meg når vi går på tur. Det er en blanding av ros og godbiter, men ikke lek.

Birk elsker å leke og jeg kan bruke det som belønning på f.eks. innkalling. Når vi skal trene på å dempe uro og stress, er det å spise godbiter det aller beste. Å tygge kan dempe uro og da er det en fin måte å belønne Birk på i slike situasjoner.

I tillegg sier jeg alltid vårt belønningsord og belønner hver gang Birk ser på barnevogner, eldre mennesker med stokk, rullestoler osv., som jeg vet at han kan reagere litt på. Dette gjør jeg før han får tid til å reagere. Jeg er alltid «et øye» foran i situasjonene, og kan derfor belønne at han er rolig og avslappet. Da får jeg belønnet ro istedet for å si «nei» eller å bli irritert for at han kanskje bjeffer på det som han ikke er sikker på, eller at han får tid til å gå opp i stress.

Nå virker det som om Birk er en skikkelig «sinnatagg», men det er helt feil. Birk er litt engstelig i noen situsjoner og løser det med å bjeffe for å jage det ubehagelige vekk. Han er så utrolig snill og god, kosete og glad og veldig flink med andre hunder. Når han først har fått hilst på andre mennesker, blir de omtrent ikke kvitt han. Da skal han sitte på fanget og bli kost med, resten av kvelden.

Birk er også veldig trenbar når han er løs i skogen, selv om det er fugler og andre ting som han er veldig interessert i, og som kan ta bort fokuset hans. I dag kom han på innkalling, selv om han var på full fart etter en fugl som kvitret i et tre ikke langt fra oss. Ja, jeg har trent mye superinnkalling med han (hver dag han er sammen med Pia og meg). Når superinnkallingen blir trent inn på en riktig måte, fungerer den så utrolig bra!

Det er så innmari morsomt å se at treningen hjelper. Det er viktig å ta tida til hjelp, for atferdsendring og å bygge opp selvtillit hos en hund, kan ta litt tid. Det gjelder å være tålmodig og å trene i de situasjonene som du vet at hunden din har utfordringer i.

Lag en plan for treningen, be om hjelp hvis du trenger det og møt opp på treninger eller delta på kurs. Vi er heldige vi som har en hund å være glad i og som gir oss så utrolig mye tilbake ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s