Etter noen gode og varme dager på Jar er vi igjen på Solbu. Her er det ikke fullt så varmt, heldigvis. I dag (mandag) har det vært masse regn og også hagleskurer. Da det ble oppholdsvær lasta jeg Pia og Anton inn i bilen, for å kjøre til Ljøtelende og gå tur der. Da begynte det jammen meg å bøtte ned igjen.
Jeg reiste derfor til Flå og REMA 1000 til Andreas, for å skravle litt og å handle. Han hjalp meg med å fylle olje på bilen, for oljelampa hadde begynt å lyse. Da vi kom til Solbu to – tre timer etterpå, var det opphold og jeg benytta sjansen til litt trening med hundene.
Anton trener fortsatt på utgangsstilling, det er jo et moment som må sitte. Vi trener også på «fot». Vi jobber kun med noen få skritt m. kontakt (dette er jo ikke gå fint i bånd – øvelsen, der skal vi jo ikke ha kontakt) og jeg lokker noen ganger med en godbit og noen ganger ikke. All hjelp skal jo bort med tid og stunder og det er derfor lurt å lokke minst mulig nå. Han skal skjønne hva han får belønning for og ikke blindt gå etter godbiten fordi han har lyst på den.
I dag trente vi også på apport med ball, hvor det å komme inn til meg og å avlevere i hånda mi, var i fokus. Jeg trente også på at han skulle vente på min «takk-kommando» før han skulle gi meg/slippe ballen. Hvis han slapp ballen før jeg sa takk, venta jeg han bare ut og så tok han jammen meg opp ballen igjen. Juhuuuu…. det var så morsomt å se hvordan han greide å tenke selv ❤
Jeg trener også på «stå fra sitt» og å legge kommando/signal på det å stå. Anton (som de aller fleste hunder) setter seg veldig gjerne når de venter på noe. Etter at han hadde satt seg, var planen å lokke han opp i en stå med en godbit. Jeg skjønte ganske så fort at vi har trent mye omvendt-lokking (å ikke følge etter godbiten når vi trener sitt/bli og dekk/bli) og da ble det litt vanskelig for Anton å skjønne hva han skulle gjøre. Skulle han sitte og bli, eller reise seg opp for å ta godbiten?
Det er viktig å legge til rette for god læring og at Anton ikke skal lure på hva vi trener på. Jeg ga han derfor mitt fri-signal etter at han hadde satt seg, deretter tok jeg godbiten litt foran nesa hans, og når han kom opp i en stå for å få godbiten, la jeg på signalet mitt (stå), før jeg sa belønningsordet mitt (bra). Deretter fikk godbiten han mens han sto.
Da ble det to belønningspunkt: 1) da jeg sa mitt belønningsord og 2) da han fikk belønningen også i posisjon. Jeg repeterte dette to -tre ganger mens han sto, før han fikk fri-signalet sitt og han satte seg ned igjen. Da repeterte vi dette noen ganger til.
Jeg jobbet ikke lenge med hver enkelt øvelse, for jeg vil at Anton skal ønske å jobbe mere. Han skal ha en forventing til at det å trene er innmari morsomt og derfor må vi ikke trene så lenge at han begynner å synes at det er kjedelig. Gjør vi det, blir det godt å få pause. Pauser skal være kjedelige, mens trening er kjempemorsomt!! Det er viktig å stoppe når treningen går som best.
Ellers leser jeg meg opp på hundetrening nå, med et par gode hundebøker. Det meste er kjent stoff, men jeg får noen «aha-opplevelser» underveis. Jeg skal gå gjennom og revidere teorien til hundekursene mine i sommer, filme litt med Anton og legge det inn i artiklene som kursdeltagerne skal lese. Det er viktig for min egen del å friske opp kunnskap og det kommer forhåpentligvis kursdeltagerne mine også til gode.
Det er ikke så dumt å se på Tour de France samtidig, da 😉
BIRK og ANTON 