Latmanns apporteringstrening.

Ja, og det blir som oftest ikke noen god trening. Jeg hadde ikke planlagt å trene på apportering, derfor hadde jeg ikke laget meg en kriterieplan (treningsopplegg), og utbytte av treningen ble derfor «så som så».

Det eneste jeg hadde tenkt da jeg gikk ut med Pia og Anton, var at vi skulle sitte og kose oss nede ved vannet og at hundene skulle få kveldsmaten sin som et godbitsøk.

Da vi satt der, fant jeg en liten flyte-dummy og så begynte jeg bare å kaste den fra meg, og lot Anton hente den og å komme inn til meg med den.

HVA GJORDE AT DENNE ØKTA IKKE BLE SÅ GOD SOM DEN KUNNE HA BLITT?

• Jeg hadde altså ikke laget meg en plan for treningen.

• Det er mange moment som skal trenes enkeltvis for så å settes sammen til en hel apportering. Hvilket moment skulle vi trene på og hvor langt var vi kommet i de forskjellige momentene?

• Hva trente vi egentlig på? At Anton skulle sitte/bli og vente på frisignal før deretter å springe ut til apporten? Var det kanskje bare å springe etter og ta opp apporten som vi trente på? Var det kanskje avlevering i hånda som var dagens oppgave.

• Pia var også med ut, og hun skulle også ha min oppmerksomhet.

• Jeg hadde kastet ut godbiter i gresset og Anton ble forstyrret av det under treningen.

• Jeg holdt ikke på kriteriene mine, i og med at jeg ikke hadde laget meg en kriterieplan. Det ble derfor ingen fremgang i treningen.

• En gang fikk Anton belønning selv om han slapp apporten før han avleverte den i hånda mi.

• En annen gang måtte han ta opp apporten fra bakken, avlevere og så få belønningen sin.

I ei kriterieliste ville de to siste punktene ha etterfulgt hverandre.Men, i og med at vi er kommet så langt at han stort sett alltid avleverer i hånda mi, skulle ikke det nest siste punktet bli belønnet i det hele tatt. Jeg skulle derfor ikke ha sluppet gjennom at han slapp apporten for så å få belønning.

Anton kan håndtarget veldig godt og det er den som ligger til grunn for avleveringen i hånda mi. Det vi skal trene videre på, er at han skal holde apporten lenger og lenger, før jeg sier «takk» og han avleverer.

Ellers trente vi litt triks, sitt/bli + værsågod og stå + værsågod. Det jeg jobber med når vi trener «stå», er å sette på kommando når han står helt stille med alle fire beina i bakken i 5 sekunder og deretter får han sitt fri-signal (værsågod). Jeg kan ikke få sagt hvor viktig det er å trene inn et fri-signal, det maser jeg om på alle kursene som jeg holder.

For å få fremgang i treningen er det viktig å lage en treningsplan og å jobbe utifra den. Trener vi på et nytt sted, må vi gjerne gå litt tilbake i treningen. Trener vi på et kjent sted, er det viktig at vi gjør treningen litt vanskeligere. Det liker hundene våre også. De elsker å få utfordringer å løse, og gjett om de blir slitne i hodene sine da.

En huskeregel er, at når 4 av 5 repetisjoner går bra, hever vi kriteriene (gjør det vanskeligere). Hvis vi ikke får til øvelsene slik som vi har planlagt, må vi gjøre det enklere for hundene våre. Da må vi gjerne gå tilbake til forrige kriterie, eller finne et kriterie midt i mellom det kriterie som gikk bra og det som gikk dårlig.

Vi hadde en veldig fin stund nede ved Buvatn allikevel, da. Vi koste oss sammen både Pia, Anton og jeg. Det er også veldig, veldig viktig ❤

Sportrening m. Anton og Birk.

Birk har vært sammen med oss noen dager nå. Det var en stund siden Anton og Birk hadde vært sammen, men det gikk veldig fint med dem. Inne roa de seg veldig etter en dag, dvs. at Anton lot Birk få være mere i fred. Anton er bare sååå glad og ivrig og vil snuse og leke hele tida. Det kunne bli litt mye for Birk noen ganger og da sa han (heldigvis) ifra. Når den første spenningen ga seg, «datt» Anton ned i intensitet også.

De var veldig snille med hverandre, men jeg rydda bort leker og trente mye på at voldsom lek ikke var tillatt. Pia koste seg veldig med Birk, for de har jo kjent hverandre i snart tre år.

De har et godt språk, begge to ❤

Søndag var det varmt, men vi måtte jo finne på noe å gjøre som inkluderte mental trening. Jeg kjørte langs Tunhovdvegen og parkerte ved Mellomtjønn ved Pålsbufjorden.

Jeg gikk opp begge sporene og deretter fikk Pia en liten tur sammen med meg først. Jeg hadde tenkt at hun skulle trene søk, men det var alt for varmt for henne. Vi rusla avgårde, vi to, og gikk turen i hennes tempo.

Det ble et par «gledesruller» på henne underveis 😉

Anton var førstemann ut for han var den som var mest utålmodig av dem, noe han ga uttrykkelig beskjed om. Han la i veg som om det gjaldt livet 😉 Det gikk i full fres, mens jeg holdt igjen det beste jeg kunne. Jeg jobber mye med farten i sporet, og det var ikke lange filmsnutten jeg fikk av Anton.

Jeg la ut to leker i hvert spor. Dette gjorde jeg for å få ned farten i sporet og for at vi skulle få et lite avbrekk med litt lek.

Den ene av gjenstandene som Anton skulle finne, var et lite kaninskinn. Han markerte det og gikk videre. Jeg ville at vi skulle leke litt med det, men det var visst ikke så nøye, sa Anton. Det samme skjedde forresten med gjenstand nr. to. Å fortsette å gå spor, var det aller morsomste. Derfor fortsatte vi i høyt tempo, mens jeg holdt igjen som best jeg kunne.

Anton (og også Birk) må lære seg å ikke gå så fort, for da blir han litt mere spornøye. Selv om han gikk veldig fint, var det et par ganger han måtte finne igjen sporet underveis.

Å komme til sporslutt og å finne mange godbiter var greit nok, men aller helst ville han ha gått mye lengre. Vi får legge et lengre spor neste gang, bare det ikke er så altfor varmt da.

Birk skulle finne sporstart selv og det gikk som ei kule 😉

Birk fant ei draleike med kaninskinn på som han markerte, men det ble bare et lite øyeblikk med lek. Sporet hadde mye større verdi for han, også.

Jeg hadde gjemt sporslutt litt, for det var viktig at de gikk med snutene sine ned i sporet helt til slutt og at de ikke tok sporslutt på overvær.

Birk fant en liten bekk etter sporet sitt og fikk avkjølt seg og drukket litt. Jeg har alltid med meg vann i bilen til dem, for cockergutta er veldig mye tørstere enn Pia. De bruker seg endel mere enn det hun gjør.

Mandag kjørte jeg Birk hjem til Martine m. fam. og gjett om han ble glad da han kom hjem. Det er lett for meg å han med meg Birk, for han sover og spiser godt.

Jeg lot de få en stund alene ute (sammen med Pia) med meg, og da lekte vi og trente litt. Anton trente litt «stå» og fri v. fot, mens Birk trente litt håndtarget, slalom og utgangsstilling. De er like ivrige begge to og er enkle å trene med med godbiter.

De fikk også et par godbitsøk i hyttehagen hver dag, slik at de fikk en rolig aktivitet og gjøre sammen. Ellers ble det vassing i Buvatn og masse cockerkos på meg ❤

Anton: litt mere trening.

Etter noen gode og varme dager på Jar er vi igjen på Solbu. Her er det ikke fullt så varmt, heldigvis. I dag (mandag) har det vært masse regn og også hagleskurer. Da det ble oppholdsvær lasta jeg Pia og Anton inn i bilen, for å kjøre til Ljøtelende og gå tur der. Da begynte det jammen meg å bøtte ned igjen.

Jeg reiste derfor til Flå og REMA 1000 til Andreas, for å skravle litt og å handle. Han hjalp meg med å fylle olje på bilen, for oljelampa hadde begynt å lyse. Da vi kom til Solbu to – tre timer etterpå, var det opphold og jeg benytta sjansen til litt trening med hundene.

Anton trener fortsatt på utgangsstilling, det er jo et moment som må sitte. Vi trener også på «fot». Vi jobber kun med noen få skritt m. kontakt (dette er jo ikke gå fint i bånd – øvelsen, der skal vi jo ikke ha kontakt) og jeg lokker noen ganger med en godbit og noen ganger ikke. All hjelp skal jo bort med tid og stunder og det er derfor lurt å lokke minst mulig nå. Han skal skjønne hva han får belønning for og ikke blindt gå etter godbiten fordi han har lyst på den.

I dag trente vi også på apport med ball, hvor det å komme inn til meg og å avlevere i hånda mi, var i fokus. Jeg trente også på at han skulle vente på min «takk-kommando» før han skulle gi meg/slippe ballen. Hvis han slapp ballen før jeg sa takk, venta jeg han bare ut og så tok han jammen meg opp ballen igjen. Juhuuuu…. det var så morsomt å se hvordan han greide å tenke selv ❤

Jeg trener også på «stå fra sitt» og å legge kommando/signal på det å stå. Anton (som de aller fleste hunder) setter seg veldig gjerne når de venter på noe. Etter at han hadde satt seg, var planen å lokke han opp i en stå med en godbit. Jeg skjønte ganske så fort at vi har trent mye omvendt-lokking (å ikke følge etter godbiten når vi trener sitt/bli og dekk/bli) og da ble det litt vanskelig for Anton å skjønne hva han skulle gjøre. Skulle han sitte og bli, eller reise seg opp for å ta godbiten?

Det er viktig å legge til rette for god læring og at Anton ikke skal lure på hva vi trener på. Jeg ga han derfor mitt fri-signal etter at han hadde satt seg, deretter tok jeg godbiten litt foran nesa hans, og når han kom opp i en stå for å få godbiten, la jeg på signalet mitt (stå), før jeg sa belønningsordet mitt (bra). Deretter fikk godbiten han mens han sto.

Da ble det to belønningspunkt: 1) da jeg sa mitt belønningsord og 2) da han fikk belønningen også i posisjon. Jeg repeterte dette to -tre ganger mens han sto, før han fikk fri-signalet sitt og han satte seg ned igjen. Da repeterte vi dette noen ganger til.

Jeg jobbet ikke lenge med hver enkelt øvelse, for jeg vil at Anton skal ønske å jobbe mere. Han skal ha en forventing til at det å trene er innmari morsomt og derfor må vi ikke trene så lenge at han begynner å synes at det er kjedelig. Gjør vi det, blir det godt å få pause. Pauser skal være kjedelige, mens trening er kjempemorsomt!! Det er viktig å stoppe når treningen går som best.

Ellers leser jeg meg opp på hundetrening nå, med et par gode hundebøker. Det meste er kjent stoff, men jeg får noen «aha-opplevelser» underveis. Jeg skal gå gjennom og revidere teorien til hundekursene mine i sommer, filme litt med Anton og legge det inn i artiklene som kursdeltagerne skal lese. Det er viktig for min egen del å friske opp kunnskap og det kommer forhåpentligvis kursdeltagerne mine også til gode.

Det er ikke så dumt å se på Tour de France samtidig, da 😉

Jeg leser, tenker gjennom det jeg leser og noterer det som er viktig for meg å få med meg.

Anton: vendinger, «sitt v. holdt» og belønningsutvikling.

Anton og jeg trener på, vi. Nå går det mest i venstre vendinger, for det er de vanskeligste vendingene synes jeg. Ellers trener vi på å gå noe få skritt fremover, deretter skal Anton skal sette seg automatisk ved min venstre side, når jeg stopper.

Jeg bruker litt mere lokking under trening nå, for det ser jeg at de flinke instruktørene som jeg følger og som konkurrerer i de høyeste klassene, også gjør. Jeg har trent mye etter Canis-prinsippet (la hundene jobbe med frivillige atferder) og det har fungert veldig bra på alle hundene mine, men nå benytter jeg meg mere av lokking i treningen.

Denne uka har jeg lest noen kapitler i boka «Fra valp til stjerne» som Maria Brandel har skrevet. Temaet har vært belønninger: å utvikle gode belønninger, lage seg gode belønningsregler, belønninger som rituale og litt annet.

Det som jeg syntes var interessant, var at når jeg lager meg et belønningsrituale med ros, klapp og kos like før jeg belønner med godbit/lekebelønning, kan jeg bruke dette i konkurransesammenheng. Dvs. at når Anton vet og erfarer at klapping i hendene og ros/kos betyr at det kommer en god belønning like etterpå, skaper det en forventning til at det virkelige belønningen er på vei. Anton vil da kunne jobbe litt lenger mellom hver godbit/leke-belønning, gå flere øvelser etter hverandre, selv om leken eller godbiten ikke kommer med det første. Rosen og kosen som jeg bruker når vi trener, forteller Anton at belønningen er på vei, den kommer om litt. Jobb litt mere bare, så kommer den aller beste belønningen som du vet om. Anton er jo veldig glad i kos og ros, og det går fint an å bruke det som et «keep-going-signal».

Det må selvsagt trenes på, på lik linje som vi trener inn fri ved fot, dekk fra holdt og innkalling. Denne måten å belønne på har med utholdenhet i et program å gjøre, noe som jeg virkelig trengte å bli minnet på nå.

Noe annet som Anton og jeg også har trent på denne uka, er belønningsutvikling. Jeg har tatt utgangspunkt i overnevnte bok sine sjekklister, og jobbet for å definere hvilke godbiter han liker best (ost, pølser, pannekaker, leverpostei og andre goddiser) og hvilke leke han liker aller best å bli belønnet med.

VI HAR JOBBET MED DISSE GODBIT-RITUALENE:

• Jeg gir en godbit fra hånda når Anton er rolig. Anton er jo en hoppende, glad og entusiastisk gutt i alt han gjør, og det å vente er vanskelig for han. Nå skal det sies, at han er utrolig flink til å jobbe med det og blir fort «sanset» når vi trener på det.
• Holde i halsbåndet, kaste en godbit og så skal Anton finne den når jeg sier «værsågod».
• Kast en godbit i lufta og la Anton fange den.
• Hold godbiten gjemt i hånda, skjul den for Anton og la han lete etter den mens jeg snur meg bort fra han.

Det neste jeg skal trene på, er utlagt belønning. Dvs. at jeg legger godbit i en skål noen meter fra meg, jeg gjør en liten øvelse med Anton for deretter å gi ha et «værsågod» for å springe ut til godbitskåla for å hente belønningen sin der.

– OG DISSE LEKE-RITUALENE

• Å jage etter ei leike i et snøre.
• Jage etter en ball som jeg kaster.
• Leke sammen med meg med en leike.
• Å gripe en leike fort når jeg viser den til han.

Vi skal jobbe videre med sjekklistene noen dager til, bla. for å lære Anton at han ikke skal ta belønningene før jeg gir beskjed om at han får lov til det, selv om han ser dem og litt mere med lekebelønningene. Bla. at han skal lære seg å slippe leker på kommando (det har vi forresten startet på), og å bytte mellom to leker.

Pia er selvsagt ikke glemt. Hun trener på triks, LP og annet som hun liker å gjøre. Eldre hunder skal også få bruke hodene sine og bli fornøyde og slitne mentalt. Hun henger med på turene vi går, men de lengste turene får hun ikke bli med på nå. Det er trist, kjenner jeg. Hun har vonde håndledd og halter litt på venstre fremfot hvis hun belaster den for mye. Det må jeg selvsagt ta hensyn til ❤

Anton: utgangsstilling.

Jeg har tenkt å bli litt flinkere til å trene med Anton. Vi har trent mye de siste mnd., men nå må jeg komme meg litt videre. Anton er supermorsom å trene med, han har mye energi, stor motor og er full av futt og fart.

Jeg har tenkt å trene litt mot Rally-LP og da må vi ha noen øvelser på plass. Det er f.eks. utgangsstilling, lineføring/fri v.fot. sitt/bli, dekk/bli, stå/bli osv. Det som er viktig å komme i gang med, er å få til en god utgangsstilling. Det er treningen på u.s. som denne siden vil handle om + vendinger på stedet (eller etter et par skritt «fot»).

Jeg søker inspirasjon i boka til Maria Brandel og Siv Svensen (Besta Starten), for der er øvelsene veldig godt og enkelt beskrevet. Jeg vil ikke følge boka slavisk, men følge opp etter som treningen går fremover med Anton.

UTGANGSSTILLING TRINN 1:

Jeg skal lære Anton å komme inn i u.s. fra foran foran meg og han skal svinge inn på min venstre side. Jeg har flere godbiter i hånda og jeg holder dem så godt jeg kan mellom lengst inn mellom tommel og pekefinger. Jeg holder hånda litt bak foten min og vrir hånda slik at lillefingeren peker fremover (bort fra meg). Når Anton setter snuta si på godbiten, vrir jeg hånda slik at Anton følger med rundt. Nå er det tommelen som peker frem. Nå står Anton fint ved siden av meg. Jeg belønner han i posisjon og kaster en ny belønning et par meter foran meg. Da er han klar til ny repetisjon.

HVORDAN DET GIKK?

TIRSDAG 7. juni: Første trening gikk «så der». Jeg måtte selv få treningen inn i hendene og bli sikker i hvordan jeg skulle gjøre det.

Andre trening gikk mye bedre og den filma jeg. Den videoen ble det dessverre ikke noe av.

Tredje økt var Anton mere bevisst hva vi trente på og jeg var også flinkere med mine treningsferdigheter. Treningen ble filma, og jeg ser at det er veldig nyttig å se seg selv når jeg trener.

På filmen kaster jeg noen ganger en godbit bak meg, og det er fordi Pia står bundet der, for ikke å forstyrre oss. Hun vil jo veldig gjerne være med på treningen. Hun fikk selvsagt også sin tilmålte tid med egentrening .

Her er en liten filmsnutt fra økt 3:

Det var kjempemorsomt å få til så mange repetisjoner uten at Anton gikk lei. Han er så fin å trene med, han er engasjert og ivrig og jobber på.

Jeg har også tatt inn «sitt» nå, for det gikk så fint å få til. Det momentet tar ikke «boka» inn før etter trinn 3. Det er jo lov til å tenke selv.

Jeg skal øve litt til på trinn 1, helt til jeg ser at han er mer bevisst når han svinger seg inn på plass. Dvs. at han ikke henger etter godbiten, men at han går inn mere av seg selv.

UTGANGSSTILLING TRINN 2:

På dette trinnet skal jeg ikke vri Anton med meg rundt, nå skal han øve på å komme på plass selv. Jeg holder hånda med godbiten slik at tommel og pekefinger peker frem. Jeg holder den ved siden av kneet mitt og litt ut fra kroppen, så mye at Anton får plass mellom hånda og kneet.Nå skal Anton lete seg inn i posisjon selv, og få belønning når han står på plass. Jeg belønner som vanlig i posisjon og kaster belønningen som vanlig. Eller så kan jeg dra han frem med godbiten og raskt sette hånda litt ut fra kneet mitt igjen.

Hvis dette er vanskelig, legger jeg inn et par repetisjoner på trinn 1 først, og prøver igjen på trinn 2.

HVORDAN DET GIKK?

FREDAG 10. JUNI: jeg startet første økt med trening som beskrevet over, trinn 1. Etter 3 – 4 repetisjoner, holdt jeg hånda i ro, med tommel og pekefinger pekende forover og litt ut fra kneet mitt. Jeg hjalp litt til, men det gikk overraskende greit.

Jeg vekslet litt på mellom trinn 1 og 2, og det virket som at det var en fin måte å legge opp treningen på.

Desensitivisering og motbetinging.

Dette er to metoder som jeg jobber etter, med Birk nå. Hjemme på Jar «deler» vi gjerde med to blandingshunder. De er søsken og er en blanding av cocker spaniel og puddel. Det har alltid vært hunder hos naboen. For noen år siden var det fire engelske settere der, inntil nylig var det en cocker, en setter og en jæmthund som holdt til der og nå altså disse to blandingene.

Birk koser seg på Solbu ❤

Naboehundene bjeffer noen ganger når det går noen forbi på veien og da setter Birk også i. Ellers kommer nabohundene gjerne til gjerde og bjeffer på Pia og Birk, når de hører at de er ute. Da «svarer» selvsagt Pia og Birk. Noen ganger setter Birk i gang bjeffingen, også. Det er altså helt normal atferd og det er ingen av disse fire hundene som er sinna eller som vil «ta» de andre hundene.

For noen år siden satte vi derfor opp noe som skulle ta bort litt av innsynet til naboen. Ja, jeg vet at det ikke er noe fint, men det hjelper litt i hvert fall 😉

Jeg forbereder meg alltid til trening, det er viktig. I dette tilfelle med godbiter og et bånd som jeg kan holde i. Deretter venter jeg bare på at situasjonen skal oppstå. Når jeg vet at jeg har forberedt meg og at jeg har laget en plan for treningen, er jeg også mere rolig og fokusert. Det merker Birk. Jeg får ro over treningen, som jeg viderefører til Birk. Det jeg i korte trekk gjør, er dette:

Desensitivisering: det betyr at jeg skal venne Birk til at denne bjeffingen trenger han ikke å reagere på. Jeg starter med å trene han på så lang avstand at han ikke føler at han må bort til gjerde for å bjeffe tilbake på dem. Jeg har bånd på, for at han ikke skal stikke av fra meg. Jeg har altså kontroll på Birk. Hvis jeg ikke har kontroll, springer Birk avgårde og jeg i full fart etter for å ta han bort fra gjerdet. Det blir enda mere uro i situasjonen, Birk går høyere opp i stress og vi har et veldig dårlig utgangspunkt for trening. Det er viktig at jeg har en ro i meg, som jeg kan gi videre til Birk. Det har jeg når jeg har kontroll på situasjonen.

Det andre er motbetinging. Det betyr at jeg endrer følelsen Birk får, når de andre hundene bjeffer. Bjeffingen skal bli snudd til noe positivt, det skjer noe godt når hundene bjeffer og det skal gi Birk en god følelse i kroppen. Jeg vil altså snu forventingen til bjeffingen. Fra at han må springe og bjeffe tilbake, til at han vender fokuset mot meg og kos/ros/lek/godbiter.

Her får Birk et godbitsøk mens de andre hundene bjeffer på andre siden av gjerdet. Båndet er på, men Birk jobber av egen fri vilje og velger å søke etter godbiter istedet for å bjeffe. Vi har trent på lengre avstand før, dette er på dag tre av treningen, og vi har kommet nærmere de andre hundene som er på andre siden av gjerde. Det er slik desensitiviseringen gir seg utslag.

Her hører Birk at de andre hundene bjeffer og han kommer til meg for å få leike litt med yndlingsleika si. Han begynner å forbinde bjeffingen med at det skjer noe spennende og morsomt sammen med meg. Da jobber vi med motbetinging.

Denne treningen jobber jeg med ellers på turene våre, også. Vi reiste til kirkegården på Haslum en dag, for der er det båndtvang hele året. Det er også veldig lett å få til god avstand til det som trigger Birk og bjeffingen hans. God nok avstand, er et nøkkelord i denne treningen.

Jeg gikk en tur med Piamin først, slik at jeg kunne fokusere på Birk etterpå. For å ha kontroll ved passeringer, sitter Birk foran meg på god avstand fra «triggerne» og på den avstanden hvor han greier å spise godbiter. Det er et viktig parameter. Det er også viktig at jeg vet at Birk virkelig vil ha de godbitene som jeg tilbyr han og at han ikke er mett.

Greier Birk å spise godbiter som han er glad i, vet jeg at stresset hans ikke er altfor høyt. En hund som er veldig stressa og urolig, greier nemlig ikke å spise godbiter i situasjonen. Han får også se på det som trigger han, slik at han har kontroll på det som han er utrygg på. Det er viktig. Det er flere måter å trene på, men dette er den måten som fungerer for oss.

Jeg har fullt fokus på Birk når vi trener på dette. Jeg bryr meg ingenting om de som passerer oss og på at jeg roser og prater høyt til Birk. I tillegg belønner jeg alltid all kontakt som han frivillig tar med meg når vi går på tur. Det er en blanding av ros og godbiter, men ikke lek.

Birk elsker å leke og jeg kan bruke det som belønning på f.eks. innkalling. Når vi skal trene på å dempe uro og stress, er det å spise godbiter det aller beste. Å tygge kan dempe uro og da er det en fin måte å belønne Birk på i slike situasjoner.

I tillegg sier jeg alltid vårt belønningsord og belønner hver gang Birk ser på barnevogner, eldre mennesker med stokk, rullestoler osv., som jeg vet at han kan reagere litt på. Dette gjør jeg før han får tid til å reagere. Jeg er alltid «et øye» foran i situasjonene, og kan derfor belønne at han er rolig og avslappet. Da får jeg belønnet ro istedet for å si «nei» eller å bli irritert for at han kanskje bjeffer på det som han ikke er sikker på, eller at han får tid til å gå opp i stress.

Nå virker det som om Birk er en skikkelig «sinnatagg», men det er helt feil. Birk er litt engstelig i noen situsjoner og løser det med å bjeffe for å jage det ubehagelige vekk. Han er så utrolig snill og god, kosete og glad og veldig flink med andre hunder. Når han først har fått hilst på andre mennesker, blir de omtrent ikke kvitt han. Da skal han sitte på fanget og bli kost med, resten av kvelden.

Birk er også veldig trenbar når han er løs i skogen, selv om det er fugler og andre ting som han er veldig interessert i, og som kan ta bort fokuset hans. I dag kom han på innkalling, selv om han var på full fart etter en fugl som kvitret i et tre ikke langt fra oss. Ja, jeg har trent mye superinnkalling med han (hver dag han er sammen med Pia og meg). Når superinnkallingen blir trent inn på en riktig måte, fungerer den så utrolig bra!

Det er så innmari morsomt å se at treningen hjelper. Det er viktig å ta tida til hjelp, for atferdsendring og å bygge opp selvtillit hos en hund, kan ta litt tid. Det gjelder å være tålmodig og å trene i de situasjonene som du vet at hunden din har utfordringer i.

Lag en plan for treningen, be om hjelp hvis du trenger det og møt opp på treninger eller delta på kurs. Vi er heldige vi som har en hund å være glad i og som gir oss så utrolig mye tilbake ❤

Hoppende, glade Birk.

Nå har Birk vært sammen med oss i snart tre uker. VI har kost oss på Solbu, i all slags vintervær. Det har vært snø, regn og nå har det omtrent vært påskevær de siste dagene.

Birk fikk sin første sparketur mens snøen ennå lå på vegen, og det gikk veldig bra. Skulle nesten ikke tro at han hadde gjort noe annet, i hele sitt liv.

Vi går turer hver dag, for nå har det vært gode temperaturer å være ute i. Forrige uke gikk jeg så mye at jeg fikk kjenning med beinhinnebetennelsen i høgre legg. Forrige helg ble derfor ei rolig helg uten turer, og bare lek og kos i hyttehagen.

Etter turene har vi trent littegrann. Her er hundene bundet fast i bilen, for biltrafikken gikk like forbi. Det er ikke så mye å se på filmen, vanskelig å filme og å trene samtidig, men vi trente endel mere etterpå.

Det er godt å slappe av på fanget til mamma, også. Særlig når han har fått en sokk som bare er hans. Han elsker å sitte på fanget og kose og ligger sjelden andre steder enn på fanget mitt.

Birk er som cockere flest, han liker veldig godt å bære. Da roer han seg ned hvis han trenger å slappe av. Jeg belønner han veldig ofte med noe som er mykt og så leker vi sammen, eller han bærer en sokk/vott når han går på tur. Jeg har aldri hatt en hund som er så glad i å bære når vi går tur. Marko og Fant gjorde også det, men Birk er enda mer ivrig på det, enn de noen gang var.

Vi har kost oss ute i sola hver morgen de siste dagene. Det har vært forholdsvis varmt og godt og deilig å kjenne varmen i ansiktet.

De siste nettene har det vært så kaldt på natta, at skaren på isen har holdt meg også. Da blir det fine turer langs land og hundene snuser og koser seg. Veldig deilig.

Jeg rydda litt til og da fant jeg denne kløven som tilhørte Fant. Den er omtrent ubrukt, men nå håper jeg at Birk har lyst til å bruke den på tur. Det ser i hvert fall ut som at han er klar til det 🙂

Etter tur og handling, får Pia og Birk en dentastix hver dag. Det har alle hundene mine fått. Da ligger Birk ute og koser seg.

• 

• 

Jeg blir aldri lei av denne utsikten.

Det har vær så fint vær disse dagene, og de må virkelig nytes ute. Etter tur og middag, sitter vi gjerne litt på verandaen sammen. Pia liker å ligge inne i stua og kikke ut, mens Birk sitter på benken ved siden av meg. Eller aller helst på fanget mitt. Der liker han seg aller best.

• 

• 

• 

Ellers trener vi litt hver dag. Akkurat nå trener Birk og jeg på triks: slalom, «åtte», utgangsstilling + å holde stillingen i tre sekunder (det er nemlig innmari vanskelig å sitte i ro). Jeg trener også på at Birk skal skjønne forskjellen på «sitt» og «dekk», for Birk legger seg pladask ned med en gang vi begynner å trene.

Jeg må legge øvelsene opp med lave kriterier og da blir det raske repetisjoner og mange belønninger etter hverandre. Han er så ivrig og hopper av glede, derfor er det også viktig å passe på at belønningsordet/klikket + belønningen kommer når alle fire beina er i bakken.

Jeg tenkte at jeg skal prøve meg på «klossen» nå, for å få til en fin bakpartskontroll. Da blir det også lave kriterier under innlæring og så øker jeg tid og lengde på treningen etterhvert som Birk blir mere og mere sikker i øvelsen.

Birk er trøtt når kvelden kommer. Jeg kjøpte et nytt teppe oppe, og det er nok varmt og godt å ligge på.

Birk reiser med Arne og Nesbyen Hundetaxi hjem til Martine, David og Mathias søndag ettermiddag. Da er tre uker med kosegutten slutt. Det blir nok ikke så mange ukene til han kommer igjen. Pia og jeg får lade batteriene til det. Neida, det går veldig fint med Pia og Birk ❤ Pia er veldig avslappet og koser seg sammen med «lillebroren» sin.

Lite nytt fra Birk.

Det er ikke blitt så mange oppdateringer her inne i det siste. Birk var sammen med Pia og meg i 10 dager etter nyttår, men etter det har han vært hjemme på Vøyenenga.

Nå er det så kaldt også, at det ikke er så mye vi kan gjøre ute. Da blir det litt kjedelig å ha en unghund inne i hytta, hvor vi bare kan trene enkle triks og lydighet. Da har Birk det mye bedre sammen med Martine, David og Mathias.

Når det blir litt bedre temperaturer snart (det er jo lov til å håpe på det), skal jeg hente han og så kan vi kose oss sammen i 1 – 2 uker. Da blir det trening og skigåing. Det gleder jeg meg veldig til.

I mellomtiden tenker jeg tilbake på en flott høst, med mange fine turer med Pia og Birk ❤

Fine Birk i høstlyngen.

Bare tur og kos

Det ble ingen trening på Birk de dagene som han var sammen med oss. Jeg var altfor slapp og «pollen-sliten» og orket dessverre ikke.

Vi gikk en tur hver dag og koste oss resten av tida i hagen. Tirsdag gikk vi på Haga Golfbane og onsdag gikk turen på Haslum Kirkegård. Der er det båndtvang hele året og veldig oversiktlig. Vi trenger derfor ikke å møte på noen hvis vi ikke vil det.

Det ble mye lek på «ungene». Birk drar stadig vekk i gang leken, men han er også veldig flink til å finne på ting selv. Han kan springe rundt med en sko, en liten spade eller leker som han har. Pia får kjørt seg litt noen ganger 😉

Ellers kan de jo slappe av litt sammen, også.

Birk er nå hjemme sammen med Martine, David og vesle Mathias ❤ Mathias og Birk er bestevenner og de har utrolig glede av hverandre. David klippet Birk litt i ansiktet og nå ser jeg at han begynner å bli en flott cockergutt, snart et år og unghund.

Nå har Pia og jeg forflytta oss til Låplassen. Vi skal passe Mia (til Andreas) og Bajas (til Tina) i helga. Bajas nærmer seg vel 10 år, hvis jeg ikke husker feil, og han er en utrolig snill og god gutt. Pia er blitt veldig trygg på han, så da går det veldig fint å tilbringe helga sammen med de to staffene ❤

Å planlegge treningen

Birk har vært hos Martine m. fam. ei uke nå. I morgen, mandag, skal jeg hente han hos dem. Denne gangen skal han være sammen med Pia og meg til torsdag. Da reiser jeg til Nes, for å passe Mia i helga.

Jeg er veldig fasinert av hundens nese, og jeg elsker å se at hunder søker seg frem til forskjellige lukter og gjenstander. Jeg trener hundesporten «smeller» med hundene mine, og jeg har såvidt startet på innlæring av det med Birk. Vi har ikke kommet så langt som jeg har ønsket, for dagene går så fort når han er sammen med Pia og meg. Jeg har tenkt å legge litt vekt på nesearbeid nå, både søk og spor. Det å bruke nesa si, er utrolig flott mental trening og det gir slitne og fornøyde hunder. Mental trening skal ikke undervurderes og det er noe som hunder i alle aldre har lyst til og som de trenger å gjøre. Glade og fornøyde hunder = glade og fornøyde eiere. Det som også er viktig, er at når vi trener på disse hundesportene, samarbeider vi med hunden. Vi blir en ressurs for hunden og en som hunden elsker å være sammen med.

Vi startet med en smellerboks med en tepose oppi, sist gang vi trente smeller. Jeg brukte klikker som markør når Birk gjorde det som jeg hadde planlagt. Dvs. når det kriterie jeg hadde satt, ble oppfylt.

MÅLSETTING:

Disse dagene nå med Birk har jeg lyst til å trene enkelt søk med han. Birk skal sitte/bli, jeg skal vise frem yndlingsleika hans og gjemme den litt enkelt for han. Jeg skal kaste den litt opp i været for å fange interessen hans, og gjemme den mens han ser på. Jeg går deretter tilbake til Birk og gir han sitt «frisignal» (værsågod). Birk skal søke og finne, han skal deretter komme inn til meg og så skal vi leike og kose oss masse med yndlingsleika hans.

Det er mange element i den atferdskjeda, og mange ferdigheter som han egentlig skal kunne.

HVORDAN VIL JEG STARTE TRENINGEN?

• SITT/BLI: det er han faktisk ikke så veldig flink til enda, så det må vi ta noen økter på. Jeg kommer nok til å binde han fast til gjerdet når jeg legger ut yndlingsleika hans, samtidig som vi fortsetter å trene på sitt/bli fremover.
• GJENSTANDS-INTERESSE: før jeg skal legge ut gjenstanden, skal vi leke litt SAMMEN med den. Vi skal altså ha det morsomt sammen 🙂 Det å samarbeide med meg, skal være toppen av lykke for «lillebror».
• HÅNDTARGET: det er kjempefint å ha denne øvelsen inne, når vi skal trene avlevering av apport. Det har vi jobbet ganske mye med faktisk. Det jeg skal gjøre når han kommer inn til meg med leika i munnen (forhåpentligvis, ellers må jeg legge inn mer trening på det, også), er at jeg rygger bakover og presenterer hånda når han er like foran meg. Da er det enkelt å gi mitt belønningsord, ta leika og leike masse med han.
• BELØNNING: Jeg kommer ikke til å belønne Birk med godbiter når han avleverer, men heller starte å leke med han igjen. Jeg ønsker ikke at han skal bli fratatt det som har stor verdi for han, for da kan det hende at han ikke vil komme helt inn til meg med gjenstanden en annen gang. Å avlevere gjenstanden i hånda mi, skal bety at vi setter i gang med leik og moro enda en gang. Birk er veldig glad i å leike og han er glad i å bære. Han er jo en apporterende hund, må vite ;-))
• Jeg kommer til å ha line på Birk når vi trener søk. Jeg vil ikke at han skal «få lov til» å springe med leika rundt meg og på den måten belønne seg selv. Det er VI TO SAMMEN som skal ha det morsomt, og ikke det at jeg springer etter han for å prøve å få tak i han og leika ;-)) Da blir det helt feil fokus på treningen.

Det er også en ting som Martine, David og jeg har vært opptatt av helt siden Birk kom inn i familien som liten valp: han har ALDRI blitt kjefta på eller blitt fratatt («røska» ut av munnen f.eks) det som han har båret på. Det har vi gjort fordi vi ikke ville ødelegge motivasjonen hans til å bære og til å ta forskjellige gjenstander inn i munnen. Når Birk fant noe som han ikke hadde lov til å ta i munnen (sko, luer, osv.) beholdt vi roen og trente heller på bytteleiken. Han fikk en kjempegod godbit og vi fikk den «ulovlige» gjenstanden. Valpebiting er kjempeviktig for utviklingen og den varer jo ikke så lenge. Da må vi holde ut og jobbe oss gjennom valpebitingen, og det har vi heldigvis greid.

SÅÅÅ glad er en liten cockergutt når han kan springe med leika si i munnen.

Birk har vært hos Martine m. fam ei uke nå, og i morgen (mandag) skal jeg hente han der. Han skal være sammen med meg til torsdag. Fredag skal jeg til Nes for å passe Mia.