Vi er stort sett veldig flinke til å aktivisere hundene våre. Vi trener med dem, feks. hverdagslydighet, triks, spor og søk, og vi leker med dem. Vi glemmer noen ganger at hundene også skal lære å være i ro og å slappe av.
Nå er Birk en hoppende glad og ivrig unghund på snart 10 mnd. Han elsker å være ute i skogen og snuse og drar i veg i båndet. Det er jo ikke noe rart, for en cocker er en apporterende jakthund. Han får derfor bære leker og annet så mye som han vil, og jeg har aldri vært sinna på han når han har funnet noe å bære på. Selv om det har vært «ulovlige» ting. Hadde jeg vært det, kunne jeg ha ødelagt appoteringen hans, noe som for meg er helt utenkelig. Jeg vil bruke apporteringen hans i sportrening, når vi trener søk og kanskje hvis Birk skal være med David på jakt.
Hver tur jeg er ute med Birk og Pia, trener vi derfor på å sitte i ro og å slappe av. Gjerne et par – tre ganger. Målet er at Birk skal komme litt ned i stress og uro, før vi går videre. Belønningen for å sitte i ro, er at vi går videre på turen vår. Jeg holder han litt i selen et minutts tid, for han spreller litt og er urolig, men så slapper han fort av. Jeg stryker han gjerne litt på brystet og prater lavt til han.
Jeg synes at han er blitt kjempeflink nå. Han piper ikke eller bjeffer, han er helt stille. Noe som jeg synes er veldig fint, for med Fant var det jo helt annerledes. Han peip og «skreik» hele tida og klarte ikke å sitte i ro bittelitte grann, før han var borti 3,5 års alder. Så var jo Fanterampen en liten gutt som hadde sitt å jobbe med også, da ❤
Her sitter vi og nyter utsikten på tur og trener på å sitte i ro.
Pia har aldri vært urolig når vi har tatt en liten rast, men så har jo hun andre egenskaper (gjeterhund) en Birk.
Det er godt for meg også å ta et par – tre pauser, det er litt terapi egentlig. Jeg savner Ebbie masse og jobber meg gjennom sorgen. Det betyr at vi går turer på de stedene som hun har gått sammen med oss, og da kommer også tankene krypene. Når vi raster og slapper av, nyter jeg utsikten og lar tankene vandre. Det blir gode stunder for meg, også.
Jeg har gledet meg til å starte sportrening med Birk. Jeg har sett at han har ei nese for å spore, men visste ikke hvordan han ville gå på sporene etter meg. Det er forskjell på å snuse langs veien og i skogen etter dyr, og det å skulle gå etter et bestemt spor. Som jeg bestemmer hva skal være.
Jeg hadde lyst til å filme sporet, men fant ut at det nok ikke var så lurt. Birk har en utrolig fart ute på tur, og jeg ville kanskje bli nødt til å holde han igjen. I tillegg ville jeg prøve å legge ut et par leiker i sporet og se om han snuste på dem og om han ville leike med dem. Mitt ønske var at Birk skulle få en skjempestart på sporet, og føle at det var innmari morsomt å gå spor.
Jeg la et langt første spor, noe som jeg aldri gjør når jeg holder sporkurs. Nå kjenner jeg jo Birk og det var derfor jeg gjorde det. Det ble et spor med 2 vinkler, 2 leker i, kylling i sporslutt og 2 kyllingbiter med 10 meters avstand på de to «rette» strekkene.
Jeg er ikke tilhenger av godbitspor, og starter aldri med det. Jeg ønsker at hunden skal prøve å løse oppgava først (snuse etter sporet til eieren sin) og ikke bare å snuse seg frem etter godbiter. Grunnen til at jeg la to godbiter på hver strekke, var at jeg tenkte at jeg måtte få farten/konsentrasjonen hans ned litt og at han ikke skulle dure i veg i full fart.
Jeg la et spor til Pia også. Sporene fikk ligge en halvtimes tid og den tida brukte vi på å gå tur ned til Tunhovdfjorden.
Alt klart til sportrening. Line, klyper, leker og kyllingbiter.
Pia gikk sitt spor først, mens Birk måtte vente i bilen. Pia var litt rusten, men hun kom fint frem til sporlslutt. Jeg måtte holde henne litt igjen når hun var litt for langt ute fra sporet, men hun kom seg fint inn igjen. Pia går sakte og rolig og det er aldri noe problem å henge på henne.
Så var det Birk sin tur. Han gikk omtrent spor fra bilen, han. Snuste som bare det etter der jeg hadde gått og kom seg inn på sporstart nesten helt av seg selv. Jeg holdt han litt igjen da han var på vei bort fra sporstart, han snudde og snuste seg fint frem til første klype. Han gikk i full fres, men snudde brått da han kom til en godbit. Det ble akkurat slik som jeg hadde tenkt. Jeg venta litt for å se om han skjønte at han skulle fortsette og det gjorde han. Han fant den første leika og så leika vi litt med den. Deretter kom den første vinkelen. Jeg måtte holde han igjen og snu meg i riktig retning, og jammen meg greide han å gå vinkelen selv. Han fant de to andre kyllingbitene og den andre leika like lett og så kom han helt uten hjelp til sporslutt.
Det ble en kjempefin start på sportreningen. Jeg regner ikke med at alt kommer til å gå like greit fremover, for det gjør det vanligvis ikke. Men at Birk syntes at det var morsomt, var det ingen tvil om.
Da vi var ferdige med sporet og vi skulle gå tilbake til bilen, tok han opp ferten etter Pia sitt spor. Jeg lot han få gå der det hadde ligget, han surra litt innimellom men fant frem til sporslutt og der hennes belønning hadde ligget. Da vanket det litt mere kylling, for det hadde jeg tatt med meg og lagt i treningsvesten min.
Jeg analyserer alltid treningen i ettertid, og planlegger hvordan vi skal gå det neste sporet. Med Birk blir det å få han til å gå mere nøye, ikke å ha så store utslag (noe jeg styrer med lina) og å få ned tempoet. Da vil han også gå mere nøye i sporet. Jeg skal legge et likt spor som det første, for det vet vet jeg at han nesten helt sikkert vil lykkes med, Jeg legger nok et par kyllingbiter på de to strekkene nå også, for da roer han seg ned. Det å stoppe å spise godbitene, stoppet ikke fremdriften hans i sporet. Hvis det hadde gjort det, ville jeg ikke lagt dem ut.
Det ble ingen bilder av sporgutten Birk denne gangen. Det viktigste var jo å få sett hvordan han ville ta øvelsen og å kunne veilede han underveis. Nå gleder jeg meg til vi skal gå det andre sporet i livet til Birk ❤
Birk er glad i å leike og vi gjør det hver eneste dag når han er sammen med oss. Det er fint å kunne bruke leik som belønning, i tillegg til godbiter og kos/ros.
Jeg har alltid brukt treningsdagbøker i treningen min. Både Fant, Ebbie og Pia har hatt hver sin. Jeg har brukt Canis sitt grunnferdighetsskjema + Kenth Svartbergs sine treningsguider + «med sikte på 10`an + treningsguide for klasse 1 og klasse 2. Disse er ikke å få kjøpt lenger, tror jeg.
I tillegg har jeg lest «opp og ned» og slitt ut det som jeg kaller «bibelen» i klikkertrening, nemlig «lydighetstrening i teori og praksis,» med C. Køste og M. Egtvedt).
Når Birk skulle få sin egen treningsdagbok, falt jeg for «no limit obedience» sin. Den ser veldig enkel og grei ut og den er lett å oppdatere. Det er viktig for meg. Det skal være enkelt, for da bruker jeg den. Pia får være litt med på den, hun også.
ÅRSPLAN: Her kan jeg skrive inn hva jeg tenker å legge vekt på i mnd. fremover. Det blir spor og feltsøk i starten av sommeren. Da er det viktig at vi har trent litt på apportering, for det får vi bruk for både i spor og feltsøk. Vi har startet litt, men legger vekt på app. trening i april.
MÅNEDSPLAN: her kan jeg skrive enkelt hva jeg tenker å legge vekt på hver uke i måneden. Innkallingen skal generaliseres, dvs. jeg skal trene innkalling på nye steder. Baklengs mars har jeg bruk for når jeg skal trene baner, for Birk er ikke trent enda til å gå fint i bånd. Baklengs mars er starten på å gå fint i bånd. Vi skal starte innlæringen av «stå-kommandoen» som er så utrolig viktig for å ha kontroll på «uværet».
UKEPLAN: her er det en litt mere detaljer plan for hvordan jeg legger opp treningen for hver dag hele uka. Jeg liker å ha en slik plan, for da har jeg lettere for å gjennomføre den.
Pluss hva annet jeg kan trene på, som vil være nyttige øvelser for Birk.
Det er også flere sider hvor jeg kan jobbe med baner, og evaluere disse. Det er noe som jeg kan bruke i Pia`s trening, men også Birk kan få jobbe med disse. Vi har jo startet på noen øvelser, og det er bare bruke dem i banene. Baklengsmars som jeg også skal trene på, er en viktig øvelse for at Birk skal klare å gå baner. Øvelsen har jeg skrevet inn i månedsplanen og nå har jeg notert meg den i ukeplanen, også.
Slik ser den ut ferdig utfylt, med beskrivelser for hvordan sidene er ment å fungere.
Nå er det bare å gå ut og trene og lage enkle kriterieplaner. Dvs. hva Birk skal gjøre for å få belønningen sin.
I ukeplanen står det at vi skal trene på «frivillig stå». Det er første gang Birk og jeg trener på det. Jeg har derfor lagt en kriterieplan, hvor jeg ikke forventer meg mye av han.
KRITERIEPLAN:
Han skal få belønning for bare et lite sekund når beina står rolig i bakken og han er i oppreist stilling.
Jeg vil belønne ofte etter hverandre mens han fortsatt står.
Jeg vil prøve omvendt lokking, som jeg har brukt når vi trener sitt. Omvendt lokking: jeg lokker Birk med en godbit i hånda foran snuta hans. Han skal ikke følge etter, men holde posisjonen. Først da kommer belønningen.
Hvis han setter seg, kaster jeg belønningen litt bort fra han. Da må han reise seg opp av seg selv, og han er da klar til neste repetisjon. Jeg vil ha minst mulig mas når vi trener og ønsker ikke å jobbe med å få han opp fra sittende stilling.
Kommando: jeg setter ikke på navn på øvelsen nå. Det kommer først når han greier å stå stille i 5 sekunder. Da er jeg sikker på at jeg får riktig navn på riktig atferd.
Det er en veldig dårlig film, men dere ser hvordan vi jobber. Birk blir også klippet i disse dager, og vi er ikke helt i mål med det enda. Han ser derfor litt pjuskete ut, stakkars ❤
Ellers har jeg også trent på innkalling. Det står også på tirsdagens treningsplan. Vi gikk tur på Haga Golfbane og der fikk vi trent litt på det. Han greide seg bra, spiste belønningen sin og så lekte vi litt i tillegg.
Birk var sammen med meg og jentene i nesten 1,5 uke. Den tida tilbragte vi på Solbu og litt hjemme på Jar. Vi gikk turer, lekte og koste oss. Det ble ikke så mye trening disse dagene, men litt la jeg vekt på. Det er de samme tingene som Martine og David trener på, når Birk er sammen med dem.
Fineste lille venn ❤ Det holder ikke bare med et kosedyr i munnen :-))
HVA VI TRENER MEST PÅ NÅ:
INNKALLING er noe som vi vektlegger veldig. En sikker innkalling er viktig for at han skal kunne få frihet når det ikke er båndtvang.
SELVKONTROLL. Det å være i ro, når det trengs. Vi jobber med sitt/bli når vi skal ta på selen, ellers spretter han rundt som en «jo-jo». Vi trener på sitt/bli inn og ut av dører. Det er viktig å ha kontroll i de situasjonene. Det samme gjelder ut av bilburet. Han er så ivrig at det er vanskelig å holde han igjen. Jeg er kjemperedd for at han skal komme seg ut av bilen og springe avgårde. Det er ikke så ille at han bare springer avgårde, for vi trener jo masse innkalling. Det jeg er redd for, er at han skal bli overkjørt når vi parkerer langs veien.
KONTAKT: jeg har lagt til et nytt kriterie når han skal ut av dører og bilburet sitt, nemlig kontakt. Dvs. at han nå må både sitte i ro og å se på meg, før jeg gir mitt fri-signal. Ellers må jeg nok trene enda mere bare kontakt, og få lagt kommando på det. Kommandoen som jeg vil bruke, blir antageligsvis «se her», eller «følg med».
Så fint er det på Solbu nå, bare det ikke snør og blåser 😉
HVA VI BURDE HA TRENT PÅ, MEN SOM VI IKKE GJØR AKKURAT NÅ ;-))
Å GÅ FINT I BÅND, trener vi ikke noe på. Det burde vi absolutt ha gjort, for han drar avgårde i et visst tempo. Jeg går med han i magebelte, ellers drar han armene av meg. Jo, han er bare fylt 7 mnd., men han er sterk som en liten bjørn.
LEGGE SEG PÅ PLASSEN SIN. Den øvelsen skal jeg jobbe mere med seinere, for det er en veldig viktig øvelse.
NESTE ØVELSE SOM VI SKAL JOBBE MED, ER:
STÅ/STOPPE. Det er en kjempeviktig øvelse, nesten sidestilt med innkalling. Jeg vil bruke øvelsen for å kunne stoppe Birk når han er på avstand fra meg, hvis det dukker opp noe foran oss som gjør at jeg må ha kontroll på han, når innkalling ikke vil «virke» (kanskje det er noe veldig spennende som han ser på, som gjør det vanskelig å snu ryggen til og komme helt inn til meg). Jeg kaller det en «kontroll-øvelse». Med en sikker «stå-kommando» har jeg god kontroll på sprettballen vår. Jeg kan f.eks. bruke kommandoen når han går ut av bilburet sitt og er kommet ned på bakken. Jeg liker å gi hundene mine en kommando da, slik at de vet hva de skal gjøre. Jeg må jo ha litt tid til for å få på meg hansker, sekken min osv., og det greier jeg ikke med 2 -3 hunder som spretter rundt og drar i båndene sine.
Når jeg skal trene inn denne øvelsen, starter jeg som vanlig helt fra skrætsj. Birk har ingen formening om hva jeg forventer av han, og det er derfor viktig å gjøre det enkelt og å starte veldig lett. Kritere for å få en belønning, er derfor veldig lite. Jeg bruker klikker eller et belønningsord. Det kommer litt an på om jeg har klikkeren min tilgjengelig eller ikke. Jeg har trent inn begge deler og kan derfor bruke disse to markørene som det passer for meg.
Jeg jobber som alle vet, mye med frivillige atferder . Jeg føler at treningen går fortere og «setter seg» bedre. Hvis jeg ser at Birk ikke skjønner hva jeg er ute etter, hjelper jeg han så klart. Jeg ønsker ikke frustrasjon inn i treningen. Hjelpen jeg bruker da, er at jeg lokker han inn i den posisjonen som jeg vil ha med en godbit, og deretter klikker jeg/sier mitt belønningsord og belønner han i posisjon. Altså mens han står. Hvis han setter seg ned etter at jeg har klikket/sagt b.o. drar jeg han opp med godbiten til han står igjen og belønner da. Det blir da en dobbelt-forsterkning av atferden. Klikket/b.o. kom når han sto foran meg og belønningen gjorde det også. Det markere at «stå» var det som ga uttelling akkurat nå.
Ingen kommando blir lagt på, på dette trinnet. Det blir det først når Birk har skjønt litt mere av øvelsen og kan stå uten hjelp i minst 5 sekunder.
Dette skal jeg starte på neste gang han er sammen med meg. Det er ikke denne helga men neste. Jeg skal nemlig passe Mia neste uke, for Andreas har siste uke på REMA utdannelsen sin. Mia har løpetid og da vil jeg ikke at Birk skal være sammen med oss.
Jeg må bare legge ut bilde av Mia og bestevennen hennes, Bajas. En utrolig snill og god herremann på 9 år. De har det utrolig fint sammen. Det er så flott å se.
Jeg trener mye shaping med hundene mine. Dvs. at de jobber frivillig med tilnærming til ferdig øvelse. De skal tenke selv og finne ut hva de får belønning for. Når de skjønner at de kan styre treningen selv, blir de flinke til å repetere den atferden som de fikk belønning for. Jeg hjelper dem selvsagt hvis det er nødvendig, jeg ønsker ikke hunder som blir forvirra eller som gir opp, men det er ikke så ofte at jeg trenger det. Hvis jeg må det, forventer jeg antageligvis for mye av dem, og at kriteriene som jeg har satt for treningen, er for høye.
Før trening lager jeg meg en kriterieplan, slik at jeg vet hvilken bevegelse eller atferd som jeg vil fange og belønne aller først. Jeg finner også ut hvor belønningen skal komme, for å få best mulig utbytte av treningen.
Her er 1. økt på å gå frivillig inn i buret sitt. Jeg belønner for all interesse for buret, bare å kikke på eller å gå mot buret. Belønningen kommer inne i buret, for å fortelle Birk at det lønner seg å gå inn dit. Når han hopper, snur jeg meg litt rundt. Jeg bruker ikke NEI eller noe annet, for jeg er veldig glad for at han er så ivrig og glad i å trene. Jeg ønsker ikke å drepe iveren og gleden hans og gjør minst mulig ut av hoppingen.
Jeg har også trent ei økt med smeller i dag. Det er hans aller første trening i hundesporten. Her gjelder det samme. Jeg har laget meg en liste over de første kriteriene som vi skal jobbe etter. Han skal vise interesse for/nærme seg plastposen med en te-pose i (som er smelleren) og får belønning for det. Han skjønner ikke så mye av dette enda, men det vil han gjøre med mere trening og når vi går over til å trene med en boks. Da skal boksen ha samme te-pose inni, som den han har lukta på i plastposen.
Du vil sikkert se at jeg klikker et par ganger feil, men det er faktisk lov. Når han tar kontakt med meg, ser jeg ikke på han, men jeg ser der jeg vil at han skal fokusere. Jeg belønner heller ikke høyt oppe når han hopper opp etter klikket, men får han ned på gulvet og belønner der. Han er en kjempemorsomt hund å trene.
Når øktene er ferdige, tenker jeg gjennom hvordan treningen gikk og så lager jeg meg en ny kriterieplan for neste økt. Det gjør jeg for at jeg skal få vellykkede treningsøkter og for at treningen skal gå fremover.
Jeg vil gjerne ha fred og ro ved matbordet når jeg spiser og ønsker ikke en hund som sniker og maser. Dvs. at Birk aldri må få noe mat ved bordet når vi spiser og han må vite hvor han skal oppholde seg under måltidene som vi inntar.
Nå har han vært endel i valpegrinda når Martine og fam. spiser, for han har jo ikke lært hvordan han skal oppføre seg og hvor plassen hans skal være. Mathias på snart 1 år, synes også at det er veldig morsomt å «miste» mat ned på gulvet og Birk har derfor blitt belønnet for å sitte ved bordet og snike og vente på maten som dukker opp. Nå er Birk blitt større og det er på tide å begynne å trene litt i denne situasjonen.
MÅL:
Birk skal kunne legge seg for seg selv, enten i senga si/teppet sitt eller et annet sted borte fra bordet når vi spiser. Det kan enten skje frivillig, fordi «kommandoen» hans er at vi sitter og spiser, eller at han ser senga si/teppet sitt noen meter borte fra oss, eller ved at vi kommanderer han til å legge seg på ønsket plass.
HVA MÅ BIRK KUNNE FOR AT VI SKAL KOMME I MÅL:
dDekk
Dekk + bli i tid
Dekk + bli på avstand
Legge seg i senga si/teppet sitt
FRI-SIGNAL: jeg kan ikke få sagt hvor viktig det er at hundene lærer seg et fri-signal. Birk skal lære å ligge/holde posisjonen til han får annen beskjed. Han får ikke lov til å sprette opp når det passer for han. Det er vi som bestemmer når han får lov til å gå ut av posisjon. Dette er en flott kommando som gir oss kontroll over Birk. Det blir også lett for han å holde seg i ro og å slappe av, for han lærer seg å vente på fri-signalet sitt. Vi bruker «værsågod», og ordet blir brukt før mat, ut av utgangsdøra, ut av bilburet osv.
Disse punktene må øves inn hver for seg. Da kommer vi fortere i mål og det blir lettere for Birk å skjønne hva han skal gjøre.
Jeg skal ikke gå inn på treningen av hvert enkelt punkt her. Bare tenkt på at «dekk + bli i tid» skal trenes inn med så korte intervall at hunden klarer å lykkes. Gjør hunden feil i to repetisjoner etter hverandre (dvs. reiser seg opp), går det for lang tid mellom hver belønning og du må korte inn tida som hunden må ligge. Klikk/si belønningsordet, og belønn hunden i posisjon. Deretter kommer fri-signalet ditt.
Kommer goddisen snart, eller?
Både klikk/belønningsord og belønningen skal komme når hunden er i posisjon. Da får vi en slags dobbelt-forsterkning av riktig atferd. Hvis hunden reiser seg opp etter klikket/b.o., «drar» du hunden ned igjen med belønningen og belønner der nede. Husk fri-signalet ditt etterpå.
Det samme gjelder for «dekk + bli på avstand». Len deg bare litt tilbake de første gangene du trener på dette, før du klikker/sier belønningsordet og belønner hunden mens den ligger. Deretter sier du fri-signalet ditt. Øk avstanden litt etter litt, men gå alltid tilbake og belønn i posisjon.
Dette er Birk sin andre trening på frivillig å gå opp i senga si. Jeg belønner både i senga og utenfor senga. Utenfor senga, fordi han jo må være i den posisjonen før han kan ta en ny repetisjon. Jeg belønner oppe i senga, fordi det er det som er riktig atferd (det vi trener på). Jeg setter ikke på kommando før Birk er i senga. På den måten får vi rett kommando på riktig atferd.
Når du skal trene ved matbordet, er det viktig at hunden har lært seg å dekke + bli i tid og på avstand. Da kan du starte med å legge teppet/senga til hunden like ved deg og belønne med jevne mellomrom under måltidet. Greier ikke hunden å ligge lenge, må du trene mere dekk i tid. Flytt senga/teppet en halv meter fra deg neste gang dere spiser og belønn noen ganger under måltidet. Ikke bli sinna eller rop ut «nei» hvis hunden ikke greier det. Da har dere ikke trent nok, og du må faktisk trene enda mere. Hvis det er vanskelig noen ganger å få trent, er det bedre at du setter hunden enten i ei valpegrind eller kanskje sperrer fysisk av slik at hunden ikke får mulighet til å mase.
Går treningen bra, kan du gjøre det vanskeligere for hunden = øke kriterie. Da tenker jeg at 4 av 5 repetisjoner er vellykka. Hvis hunden ikke lykkes, gjør du det for vanskelig for hunden. Gå litt tilbake i treningen og jobb litt på det punktet, før du øker kriteriet igjen. Vi vil ikke ha frustrerte hunder som mister motivasjon og treningsglede. Det kan vi lett få når vi ikke får noe å belønne, og hunden mislykkes gang på gang. Da kan vi også bli litt irriterte og så er vi inne i en ond sirkel. Det vil vi jo ikke, for hundetrening skal være morsomt og givende. Både for hund og eier.
Tenk også på at innlæringen tar tid og ikke bli altfor utålmodig og gå for fort frem. Resultatene kommer etterhvert. Skriv gjerne en treningsdagbok, slik at du virkelig ser at dere gjør fremskritt, litt etter litt.
Når det dukker opp atferder hos hunden som vi ikke liker så godt, er det viktig å starte treningen så fort som mulig. Målet er å fjerne den negative atferden og å hjelpe hunden/lære hunden hvordan den skal oppføre seg i i stedet for. Jeg jobber med belønning og lek og trener inn en alternativ atferd. Denne atferden blir da uforenelig med den negative atferden, den som jeg ikke vil at hunden min skal utføre.
Birk er hos Martine m. familie nå og jeg fikk en tlf. fra henne her om kvelden: «mamma, Birk har begynt å bjeffe når vi møter andre hunder og folk på tur. Hva skal jeg gjøre med det? Han vil ikke ta frolic som belønning lenger, heller»
Birk er nå blitt 5,5 mnd. gammel, en fin og god gutt.
En belønning skal ha stor verdi for en hund. Dvs. at hunden skal like belønningen som den får så godt, at den er villig til å jobbe for den. Når frolic ikke er bra nok, må vi finne en mye bedre belønning. Jo vanskeligere trening, jo bedre godbiter. Martine fikk beskjed om å ta med seg kyllingbiter, pølsebiter, ost eller noe annet som Birk liker, neste gang de skulle ut på tur. I tillegg fortalte jeg henne at hun kunne ta med seg ei leike ut og leike med Birk når han møtte triggerne som han bjeffet på. Jeg legger alltid ned mye jobb i å få en hund til å bli glad i leik, for det har jeg så mye igjen for i treningen seinere.
Målet er at Birk skal få en skikkelig godfølelse i kroppen når han ser triggerne (= det han bjeffer på) og at det skal skje noe veldig fint sammen med Martine. Han skal snu fokuset bort fra det som trigger han, mot Martine. De to skal gjøre noe morsomt sammen, å leke eller så skal det belønnes med mange herlige godbiter. Ikke bare en altså, men mange og i raskt tempo. Belønner vi sjelden, vil hunden miste fokuset på oss og se tilbake på det som trigger den. Dette er i starten av treningen. Seinere, når treningen gir resultat, belønner vi sjeldnere og vi kan tilslutt bare rose hunden. Men, skal atferden opprettholdes over tid, må vi inn og belønne riktig atferd innimellom. Jeg har alltid med meg belønning på tur, for det er så mye fint som hundene gjør som jeg ønsker å belønne. F.eks. at de tar kontakt med meg, at de kommer når jeg roper, at de går fint og stille forbi skoleunger, syklister og annet.
Jeg trener ikke med negative metoder når jeg trener på passering. Jeg tramper ikke i bakken, drar/rykker ikke i båndet, legger han ikke i bakken osv. Hvilke følelse tror dere dukker opp i Birk sin vesle kropp den tiende gangen han ser en trigger, og jeg har brukt disse negative metodene hver gang? Gir det Birk en godfølelse i kroppen eller tenker han at det kommer til å skje noe ubehagelig.
Dagen etter var Martine ute og gikk med Mathias i barnevogna og Birk i bånd. I barnevogna hang yndlingsleika til Birk. Martine hadde ikke fått handla noe som hun kunne bruke som godbiter og da ble det leika som skulle få fokuset bort fra triggerne. Det er viktig å starte med en gang Birk oppfatter at det kommer noen mot han og ikke vente til han har kommet opp i stress og inn i den negative atferden. Det første som skjer, er at Martine må få kontakt med Birk, for deretter å starte treningen/leiken.
Martine ringte meg og fortalte at Birk hadde lekt og kost seg hver gang de hadde møtt noen, både hunder og folk, og at han ikke hadde bjeffa en eneste gang. Juhuuuuu….. hurraaaa 🙂 Flinke Martine og Birk ❤
Det er ikke alltid at det går så enkelt for seg. Med Fant trente jeg i tre år, før vi fikk fremgang. Han tok heller ikke belønning når vi trente ute, før den tid. Da ble det masse ros når han greide å oppføre seg litt fint, for det var den eneste måten jeg kunne fortelle han hva som var riktig atferd. Noen hunder trenger å trene på lang avstand til triggerne, før de kan nærme seg og greie å gå fint forbi. Det kan ta lang tid, men guri malla så morsomt det er når en ser at treningen hjelper. For det gjør den nemlig.
Når hund og eier gjør noe morsomt sammen, mister hunden fokuset på andre ting.
Mine hunder får som oftest ikke hilse på andre når de går i bånd. Hvis de en sjelden gang skal hilse, må de vente på mitt fri-signal. Alle «goder» skal komme fra meg. Det er heller ikke lov til å dra seg bort til andre hunder. Da er det lett for at problemer med hunde-passeringer dukker opp, og det vil jeg jo unngå.
Det er alltid viktig å starte tidlig med denne type trening, slik at den negative atferden ikke får satt seg skikkelig. Lag en plan for hvordan du har tenkt å trene, slik at du vet hvordan du skal gjøre det når triggerne dukker opp. Spar de beste godbitene til denne type trening og ikke vær flau for å trene når andre ser på. Start på det kriterie (gjør det så enkelt) at hunden lykkes før du gjør det litt vanskeligere for hunden. Blir det for vanskelig, får du ingenting å belønne og hunden (og du) kan bli frustrert og stressa. Det vil vi ikke ha inn i treningen.
Birk vokser og vokser og han er nå blitt 5 mnd. gammel. Det betyr at vi har startet på litt mere målrettet trening. En av øvelsene som jeg jobber med nå, er valpeapport. Det skal bety leik og moro, og vi skal ha det utrolig kjekt sammen og vi skal jobbe sammen. Treningen skal inngi tillit og trygghet til meg og da må jeg jobbe positivt med Birk.
Birk er jo en apporterende hund, men det må allikevel trenes på for å få en god apportering, Jeg har aldri straffet Birk (eller noen av mine andre hunder) for å ta noe eller å bære noe i munnen. Hvis Birk har tatt noe som han ikke har fått lov til, har jeg byttet med en godbit eller funnet noe annet som han har fått lov til å bite på. Det har fungert veldig bra, og Birk er så langt en glad apportør. Han er veldig glad i å leike og i å bære og han bærer både myke ting og f.eks. tomflasker. Det liker jeg veldig godt.
Fineste Birken vår ❤ Han elsker å være ute og kose seg.
Det vi trener på nå, at Birk skal ha lyst til å springe etter leika som jeg kaster og at han skal komme helt inn til meg med den. Når jeg kaster noe fra meg, trigges jaktinstinktet hans. Jeg går aldri etter han hvis han ikke kommer inn til meg, eller hvis han springer bort fra meg. Da blir det nesten som en «sisten-lek» for Birk. Jeg prøver heller å oppmuntre han til å følge etter meg, ved at jeg rygger bort fra han. Da trigger jeg flokkinstinktet hans.
Når jeg kaster leika, holder jeg han lett i båndet og sier «ja» når jeg kaster leika. Det blir da mitt fri-signal og betyr at Birk kan få lov til å springe avgårde. Når han kommer inn til meg med leika, sier jeg «takk» akkurat i det øyeblikket som han slipper leika. «Takk» blir da min avleverings-kommando til Birk. Jeg har også andre måter å trene inn en slipp-kommando på, men det skal vi trene på når han blir litt større.
Ellers har jeg begynt å trene håndtarget også. Det betyr at han får belønning når snuta hans toucher håndflata mi. Når det går fint vil jeg presentere håndflata til Birk, når han kommer inn til meg med leika si. Da vil jeg få en kjempeflott avlevering av apporten.
Belønningen er at vi leiker når han kommer helt inn til meg, han ikke blir fratatt leika si, og vi tar en ny repetisjon. Da blir det å komme helt inn til meg med leika, veldig positivt for han. Jeg har ikke behøvd å bruke godbiter som belønning foreløpig. Det er bra synes jeg. Det betyr at det å leike har stor verdi for han og at han liker å samarbeide med meg gjennom leiken. Godbiter kan noen ganger virke forstyrrende på treningen. Ellers er det viktig å tenke på at det ikke er alle hunder som synes at det å leike er en skikkelig god belønning. De trenger altså en annen type belønning for å trene, og da må vi gi dem det. Vår jobb er å finne ut hvilken type belønning som hunden vår vil jobbe for, og å benytte oss av den i treningen.
Ellers blir det turer og kos, sitt/bli trening ved døra og når han skal ha mat, å holde seg i ro når han skal ut av bilburet sitt (noe som er skikkelig vanskelig for den vesle sprettballen vår) og så klart trener vi mere på super-innkallingen. Den er absolutt gull verdt å ha i verktøykassa si.
Apport-treningen består av så mange delmoment og vi skal jobbe mye med dette når Birk blir litt eldre. Nå legger jeg grunnlaget for at apporteringen på sikt skal bli god. Apporttreningen består av disse grunnferdighetene: å gripe, å holde, å bære, å avlevere. Jeg har tenkt å bruke apporteringen i søk, i sportrening og kanskje også i vannapport. «Time will show» 🙂
Pia og Birk begynner å bli gode venner nå. De leker endel, og nå er Pia blitt mye tryggere og tåler mere av lillebroren sin. Vi har tatt tida til hjelp og da blir resultatet som oftest godt.
Det er vanskelig for meg å gå tur med Pia, Ebbie og Birk sammen nå. Ebbie orker ikke å gå så langt lenger og hun blir gående bak meg og henger etter. Derfor blir det to turer på meg når Birk er sammen med oss. Pia og Birk går sammen og så får Ebbie en tur alene etterpå. Da går vi i hennes tempo, hun får snuse så lenge hun vil og hun snur når hun har gått langt nok. Da koser vi oss veldig sammen, Ebbie`n min og jeg ❤
Jeg har ikke vært flink nok til å miljøtrene Birk. Jeg innrømmer gladelig det. Derfor, etter ei morgenøkt på mitt mobile kontor (mac`n min), tok jeg med meg alle tre hundene og kjørte til Nadderud. Der vet jeg at det er mye som skjer, pga. idrettshallen og svømmehallen som ligger der.
Ebbie får ikke lov av meg til å gå så mange turer på asfalt lenger og ble med som ventehund i bilen. Jeg tok med meg Pia og Birk og så trasket vi gladelig i veg 🙂
Jeg hadde forberedt meg godt til turen. Det er viktig, for da blir utbytte av treningen så god som mulig .
Jeg hadde planlagt riktig belønning. Dvs. gode godbiter og ingen leike. Vi skulle jo trene litt på ro også, og så var det mange forstyrrelser for Birk. Da måtte vi trene med noe annet enn tørrforet hans.
Jeg skulle gå mot mennesker, unger og hunder som vi møtte, for å se hvordan han reagerte på dem, samtidig som jeg hadde bestemt meg for å holde god avstand. Gikk det bra, ville jeg nærme meg dem litt og litt.
Jeg skulle trene på «kom til meg/vær hos meg » når vi passerte andre mennesker. Andre mennesker skal bety: «det skjer noe fint inne hos mamsen, det lønner seg å holde meg hos henne».
Ro-trening ved inngangsdøra til idrettshallen og Nadderudhallen. Dvs. han skulle ikke sitte, han kan det ikke godt nok på kommando enda, men han skulle stå stille og ikke hoppe og sprette. Det er han nemlig veldig flink til, vesle kruttlappen vår.
Vi skulle stoppe ved fotgjenger-overgangene, stå litt stille, og så få «værsågod» når vi skulle gå over. Det er nemlig mitt fri-signal til Pia og Ebbie. Jeg la på kommandoen «vente», når han sto litt stille før jeg ga fri-signalet mitt. Nå merket jeg hvor flink Pia er. Hun stoppet uten at jeg sa noe (fotgjenger-overgangen var hennes kommando), hun sto helt stille selv om jeg jobbet med Birk og hun gikk ikke over, før hun fikk beskjed ❤ Vi har jo trent endel på dette før.
Det gikk veldig bra. Birk er jo veldig ivrig og spretten, men han snuste mye og kikket på noen gutter på sykkel. Jeg belønner ikke slik naturlig fin atferd, for det er bare forstyrrende. Jeg roste forsiktig mens vi gikk videre.
Vi fikk trent på tre passeringer av voksne mennesker. Jeg så at han kikket på dem, jeg sa «Birk» og rygga litt bakover for å få kontakt med han. Deretter belønna jeg han i rask rekkefølge helt til menneskene hadde passert. Vi møtte en mann til etterpå. Da var Birk opptatt av å snuse og da lot jeg han selvsagt få fortsette med det.
Han syntes det var spennende å stå utenfor Nadderudhallen og Idrettshallen. Det var ikke så veldig mange som kom og gikk utenfor Nadderudhallen, men vi fikk trent litt. Nysgjerrig og lang i kroppen 😉
Utenfor Idrettshallen, trente jeg litt på at han skulle holde seg nærme meg, for der kom det stadig folk forbi. Da ble det godbitbelønning flere ganger i rask rekkefølge, helt til han glemte at det gikk noen forbi han.
Før han fikk godbitene/belønningen sin, sa jeg mitt belønningsord. Det er et veldig kort «bra». Da vet Birk at det han gjorde når «bra» kom, var riktig og at det kommer en belønning. Det skal ALLTID komme en belønning etter belønningsordet, ellers mister det sin effekt. Jeg trener med klikker også, men det blir litt vanskelig å benytte seg av den, med to hunder i bånd. Derfor er det greit å ha trent inn et belønningsord, også.
Det ble ei veldig fin økt. Dette skal vi gjenta om ikke så altfor lenge.
Ellers trener vi på selvbeherskelse, også. Han får ikke gå ut av bilburet sitt, før han er littegrann rolig. Har han ligget litt i buret og sovet, holder jeg han også litt på brystet før han får «værsågod». Det samme gjelder når han får mat. Han er helt vill og hopper og spretter bare ved lukta av maten. Det er altfor vanskelig for han å sette seg, men å stå litt i ro det må han gjøre. Jeg holder han på brystet, setter maten ned og sier «værsågod» når han bare er i ro et par – tre sekunder. Når jeg merker at Birk blir litt roligere, og jeg har trent litt mere på sitt/bli, må han sette seg litt før maten blir servert.
Men: alt til sin tid. Jeg øker kriteriene/vanskelighetsgraden på øvelsene, når vi lykkes på det kriteriet som vi trener på. Går det bra når vi trener = gjør jeg det litt vanskeligere for Birk. Går det dårlig og det blir for vanskelig = gjør jeg det lettere. Slik kommer vi raskest i mål med en øvelse.
Det regna og sludda i dag og da ble det ikke sportrening, kun en tur med innlagt «super-innkallingstrening» og lek. Å leke med valpen sin (og også voksne hunder), skaper god kontakt mellom hund/eier, eieren blir en som hunden ønsker å være sammen med og så er det veldig morsomt for eiere å leke med hunden sin, også.
Ebbie har alltid elsket å leke. Hun var jo 1,5 år da hun kom til oss og lekingen var da godt etablert. Pia fant ingen glede i å leke, men måtte trenes på det. Hvorfor brukte jeg tid på det? Fordi jeg vet at å kunne belønne med leke og ikke bare godbiter, er et utrolig viktig instrument når jeg skal trene hundene mine. Godbiter og lekebelønning kan brukes på forskjellige øvelser, de gir forskjellig intensitet under trening og vi kan bruke dem i forskjellige øvelser. Godbiter ved ro-øvelser, lek når vi ønsker fart og høy intensitet (ruta, innkalling, fremadsending osv.)
Vi tok fire super-innkallinger på turen. Jeg passet på å kalle dem inn, når de hadde fokuset bort fra meg. Det er det kriteriet Birk som er kommet til i treningen nå.
Birk er veldig glad i å bære og i å leke draleken. I dag hadde jeg med meg ei pipeleike som vi lekte litt med. Det er viktig å leke i forskjellige omgivelser også, og ikke bare gjøre alt hjemme. Han var ikke like ivrig på å leike ute i skogen, noe som jeg forventet, for oppmerksomheten hans var også retta mot forskjellige lukter som dukka opp i den våte skogen.
Han er en liten raring, Birk ❤ Han greier ikke å sitte i ro, så det trener vi også litt på. Heldigvis er han glad i godbiter og det hjelper på. Her satt han stille i et bitte-lite sekund 🙂 Jeg ser at snuta hans er litt uklar, og det er fordi han egentlig var på full fart bort fra meg.
Birk blir noen ganger litt overtrøtt. Han synes at det er kjempemorsomt å leke med Pia og Ebbie og greier ikke å stoppe av seg selv. Jentene synes han er ganske så morsom nå, og leker med. Jeg liker ikke leking inne, og stopper det etter en liten stund. Det som er synd, er at det regner omtrent hele tida nå, og da er det ikke noe morsomt å sende dem ut for å leke. Jeg setter Birk noen ganger i buret sitt, for da får alle tre hundene sovet litt og så sovner han på gulvet eller teppet innimellom.
Haha…. her ligger også lekene til Birk. En gammel sko, en støvel og en kakespade 😉
Ja, så fant jeg jammen meg noen bløte og store traktkantareller i dag, også. Jeg lot dem stå, for de så litt vasne ut.
Hundene fikk kveldsmaten sin ved 17.30 tida. ved 21.30 tida pleier jeg å lufte hundene for kvelden. I kveld blir det et godbitsøk på dem og så pleier Birk å få kveldsraptussen sin. Da springer han som en liten villmann hit og dit, under magene til Pia og Ebbie, foran snutene deres 😉 og så blir han så god og trøtt når vi skal legge oss etter det. Det er jo ikke det verste som kan skje ❤
BIRK og ANTON 